Romanutdrag på norsk – Ausschnitte eines Romans auf Norwegisch

In der dialog-Ausgabe Nummer 34 , Juli 2009, habe ich die Schriftstellerin Åse Egeland, deren Roman „Spor i sand“ im Sommer 2009 mit dem deutschen Titel „Spuren im Sand“ erschien, kurz vorgestellt. Zur Leipziger Buchmesse kam Åse Egeland nach Deutschland. Zweimal las sie aus ihrem Roman, einmal auf der Messe, Forum „Leipzig liest“, einmal in der ehrwürdigen Grieg-Gesellschaft, Leipzig.

Da die wenigsten zur Buchmesse nach Leipzig gefahren sind, wollte ich mit den Besuchern unserer Internetseite etwas „Messe-Flair“ teilen, und zwar Ausschnitte aus dem oben erwähnten Roman in norwegischer Sprache.  Da der Wunsch mehrfach an uns herangetragen worden ist, auch Texte in norwegischer Sprache abzudrucken, hier nun die Ausschnitte – mit Genehmigung der Schriftstellerin – in der Originalsprache. Alle drei Textstellen sind Ausschnitte aus dem Leben der Hauptperson Lisa: einmal als Kind, dann in der schwierigen Ehe mit einem Alkoholiker und schließlich das dramatische Ende. Viel Spaß beim Lesen!

Åse Birkenheier
Übersetzerin ins Deutsche

Tre utdrag fra romanen „Spor i sand“ av Åse Egeland, utgitt 2005 på forlaget Kolofon, Oslo

 

Utdrag nummer 1, S. 85 – 86: Lisa som barn

 

Tre småpiker gikk på en landevei. Veien var lang og smal. Det var i de dagene før asfalten lå som et svart belte utover landet. Bilene var få. Veien var støvete og lang. De små bena trasket iherdig i vei. De hadde et mål i sikte. Den ene piken hadde en tante i et lite hus ute på landet. Milla het hun. Hun bakte vannkringle og melket den eneste kua i fjøset. Hun var ikke ordentlig tante til Lisa, men nesten. Hun var søster til bestemor. Det var så koselig å gå med bestemor til Milla. Av og til tok de rutebilen, for bestemor syntes veien var lang, og bena var ikke så gode lenger.

Men de tre småjentene hadde gode ben. I begynnelsen danset og sprang de bortover veien, men etter hvert ble skrittene langsomme og trette. Vi vil snu, sa de to, vi er trette. De var sure på Lisa. Men vi er jo snart fremme, sa Lisa. Og plutselig så de huset. En liten, hvit hytte under det kalde, grå fjellet. Akkurat som i eventyret, ropte de to andre. Og nå løp de, for veien hadde en slutt. Varme i ansiktet og med strålende øyne banket de på. De var sultne og de var trette. Lisa var så glad for at venninnene skulle få se koselige tante Milla – og spise vannkringle og drikke melk.

Tanten kom i døren. Hun slo hendene sammen. Nei, er det deg, Lisa. Kom inn, kom inn. Lisa smilte et godt, trygt smil og snudde seg mot venninnene. De var så rare. Stive i ansiktet. Bleke. Plutselig hylte de. Skrek og hylte. Heks! Ropte de. Heksa, heksa! Ropte de, og så løp de så fort de små bena kunne bære dem.

Du skulle ikke tatt dem med, sa Milla lavt og ulykkelig. Lisa så på henne, og plutselig så hun. Hun så Millas skjeve munn og vanskapte øyne. Hun så det store skjerfet rundt hodet. Hun så de svære byllene på halsen. Heksa, heksa, hørte hun venninnene rope nede i bakken. Noe skjedde med Lisa. Noe vondt. Hun snudde seg og løp. Hun løp og løp til hun kjente blodsmaken i munnen. Hun løp til hun var hjemme hos bestemor igjen. Hun hadde ikke flere tårer igjen. Fortvilet stammet hun: De kalte henne heks. Bestemor gynget barnet varsomt i fanget. Å, Herre Jesus, sa hun. Herre Jesus.

 

Utdrag nummer 2, S. 267 - 268: Lisa i et vanskelig ekteskap

 

Raseriet veltet opp i henne. Ditt forbanna svin, brølte hun. Kraften i stemmen forbauset og overrumplet henne selv. Det var noe som presset på – måtte ut av henne. Desto mer det presset, jo høyere hylte hun. Din helvetes sadist. Hylet hennes gikk over i hysterisk gråt. Det skremte henne at hun kunne bli fylt med så mye djevelskap. Hun hatet ham verre enn Satan selv. Han var Satan. For henne var han Satan. Han var ond og gjorde henne ond. For det hatet hun ham. Fordi han gjorde henne ond.

Han lo. Frydet seg. Endelig hadde han fått hull på henne. Endelig mistet hun sin evige beherskelse. Hun var ingen fin dame. – Hore, sa han høyt. Ingen mann kan være gift med ei heks som deg uten å drikke, røyke og pisse. Han begynte å pisse i vasken. Sto med skrevende, vaklende ben. Fugleben. Fordømte svin! Raseriet blindet henne. Hun hylte. Som et sykt dyr la hun seg på gulvet. Han skrevet over henne. Snublet. Falt. Den våte, slappe penisen traff henne over munnen. Som et dvaskt piskeslag. Et judaskyss.

Å svikte ham var som å svikte en del av seg selv. Det beste av seg selv. Det som var gitt ham en gang i uskyldig hengivelse. Hun husket hans vanvittige sjalusi som hadde utmattet henne fullstendig, men likevel hadde overbevist henne om at det var her hun hørte til. Han var den som krevde henne fullt og helt. Elsket henne til selvutslettelse, svøpte henne inn i sin kjærlighet, sitt begjær, sin flammende manndom. Hun hadde latt seg fortære. Hun hadde passivt blitt en del av ham. En elsket del, en nødvendig del. Til døden skiller Eder ad – sa presten. Og – det var akkurat slik det var. Ingenting i livet kunne skille dem. Selv ikke fornedrelsen.

Omsorgen og kjærligheten hadde umerkelig veket plassen for fornedrelsen. Ofte undret hun – hadde det aldri vært kjærlighet? Det hun hadde følt for ham. Hadde det bare vært en trygg arm å hvile i? En omsorg som hun så sårt trengte etter barndommens sult. Aldri skulle hun være sulten mer. Varmen fra hans kjærlighet skulle nære henne til evig tid. Den skulle verne henne mot verdens ubarmhjertighet sammen med dynen hun krøp under sammenfiltret med ham. Hadde det ikke vært kjærlighet? Kanskje det bare hadde vært trygghet? Men da var trygghet viktig. Helt til den begynte å bli forgiftet. Nesten umerkelig begynte forgiftningen.

 

Utdrag nummer 3, S. 313 – 314: Lisas ende.

 

Lisa tumlet bakover. Nedover trappene. Bilen suste fremover. Victoria, stønnet hun. Victoria. Hun kjente veien så godt. Hun hadde vært der så mange ganger før. Det siste stykket måtte hun gå til fots. Sanden var våt og tung. Det var lettere da hun kom ut på klippene. Enda stien var kjent for henne, rev hun hendene og leggene til blods. På de spisse steinene. Men hun merket det ikke. Det var de spisse steinene inni som stakk. Hun skyndte seg som besatt. Det var som om hun ikke hadde mer tid å ta av.

Ytterst ute mot havet stanset hun. Her gikk havet som en frådende foss. Langt der nede. Mellom steinene. Hun husket alle de gangene hun hadde sittet her før. Da hun hadde vært ung og dum, hadde hun ønsket at noe skulle skje med forstanden. Så hun ikke skulle skjønne lenger. Å miste forstanden var det verste. Å Gud, jeg håper ikke jeg har mistet den, mumlet hun fortvilet. Hun syntes hun kunne tenke så klart. Klarere enn på lenge.

Nå visste hun hva kraften skulle brukes til. Kraften hun hadde fått – denne krystallklare dagen. Det var ingen vei tilbake. En usvikelig, sikker ro fylte henne. Langsomt klatret hun ned klippen. Som om hun skulle ut og bade – senket hun seg ned i de frådende vannmassene. Hun strakte hendene over hodet. Fader vår – du som er i himmelen – . Hun rakk ikke fullføre bønnen. En brottsjø slo hodet hennes mot en skarp stein. En hvit måke sendte ut sine hese seiersskrik.

Det var Sarah som fant henne. Noen timer senere. Sarah visste om mammas sted. Sarah fant henne før hun nådde klippen. Havet hadde båret Lisas døde kropp inn mot sandstranden. Der lå hun og duppet. Som om hun var ute og badet. Med uendelig ømhet dro Sarah moren på land. Hun la Lisas hode i armene sine. Vugget henne som et lite barn. Mamma, du hadde jo meg. Mamma, du hadde jo meg. Stemmen lød så spinkel, men likevel sterk i den månelyse natten.

Hun visste ikke hvor lenge hun hadde sittet der da Victoria kom ridende. Den hvite hesten skinte som sølv i lyset fra månen. Sammen løftet de Lisa opp på hesten. Victoria og Sarah. De slet med Lisas døde kropp – slik som Sally og Milla en gang hadde slitt med brorens.

Victoria bant morens legeme til sitt eget. Med sterkt tau som hun alltid hadde med seg. Gjennom natten red Victoria og Lisa hjemover. Hjemme hos Paul la Victoria moren i fanget hans. Her har du henne tilbake, pappa. Victoria flyktet ut i natten igjen. Bare hesten kunne gi henne fred. Hun ville være hos den. Ute i stallen.

Da Sarah kom hjem, lå Paul på kne foran Lisa. Hjelpeløst så han på datteren. Herre Gud, mumlet han. Om og om igjen. Hun måtte jo vite at jeg elsket henne. Hun måtte jo vite at jeg elsket henne. Hun var alt i verden for meg.

In der dialog-Ausgabe Nummer 34 , Juli 2009, habe ich die Schriftstellerin Åse Egeland, deren Roman „Spor i sand“ im Sommer 2009 mit dem deutschen Titel „Spuren im Sand“ erschien, kurz vorgestellt. Zur Leipziger Buchmesse kam Åse Egeland nach Deutschland. Zweimal las sie aus ihrem Roman, einmal auf der Messe, Forum „Leipzig liest“, einmal in der ehrwürdigen Grieg-Gesellschaft, Leipzig.

Da die wenigsten zur Buchmesse nach Leipzig gefahren sind, wollte ich mit den Besuchern unserer Internetseite etwas „Messe-Flair“ teilen, und zwar Ausschnitte aus dem oben erwähnten Roman in norwegischer Sprache.  Da der Wunsch mehrfach an uns herangetragen worden ist, auch Texte in norwegischer Sprache abzudrucken, hier nun die Ausschnitte – mit Genehmigung der Schriftstellerin – in der Originalsprache. Alle drei Textstellen sind Ausschnitte aus dem Leben der Hauptperson Lisa: einmal als Kind, dann in der schwierigen Ehe mit einem Alkoholiker und schließlich das dramatische Ende. Viel Spaß beim Lesen!

Åse Birkenheier
Übersetzerin ins Deutsche

Tre utdrag fra romanen „Spor i sand“ av Åse Egeland, utgitt 2005 på forlaget Kolofon, Oslo


Utdrag nummer 1, S. 85 – 86: Lisa som barn


Tre småpiker gikk på en landevei. Veien var lang og smal. Det var i de dagene før asfalten lå som et svart belte utover landet. Bilene var få. Veien var støvete og lang. De små bena trasket iherdig i vei. De hadde et mål i sikte. Den ene piken hadde en tante i et lite hus ute på landet. Milla het hun. Hun bakte vannkringle og melket den eneste kua i fjøset. Hun var ikke ordentlig tante til Lisa, men nesten. Hun var søster til bestemor. Det var så koselig å gå med bestemor til Milla. Av og til tok de rutebilen, for bestemor syntes veien var lang, og bena var ikke så gode lenger.

Men de tre småjentene hadde gode ben. I begynnelsen danset og sprang de bortover veien, men etter hvert ble skrittene langsomme og trette. Vi vil snu, sa de to, vi er trette. De var sure på Lisa. Men vi er jo snart fremme, sa Lisa. Og plutselig så de huset. En liten, hvit hytte under det kalde, grå fjellet. Akkurat som i eventyret, ropte de to andre. Og nå løp de, for veien hadde en slutt. Varme i ansiktet og med strålende øyne banket de på. De var sultne og de var trette. Lisa var så glad for at venninnene skulle få se koselige tante Milla – og spise vannkringle og drikke melk.

Tanten kom i døren. Hun slo hendene sammen. Nei, er det deg, Lisa. Kom inn, kom inn. Lisa smilte et godt, trygt smil og snudde seg mot venninnene. De var så rare. Stive i ansiktet. Bleke. Plutselig hylte de. Skrek og hylte. Heks! Ropte de. Heksa, heksa! Ropte de, og så løp de så fort de små bena kunne bære dem.

Du skulle ikke tatt dem med, sa Milla lavt og ulykkelig. Lisa så på henne, og plutselig så hun. Hun så Millas skjeve munn og vanskapte øyne. Hun så det store skjerfet rundt hodet. Hun så de svære byllene på halsen. Heksa, heksa, hørte hun venninnene rope nede i bakken. Noe skjedde med Lisa. Noe vondt. Hun snudde seg og løp. Hun løp og løp til hun kjente blodsmaken i munnen. Hun løp til hun var hjemme hos bestemor igjen. Hun hadde ikke flere tårer igjen. Fortvilet stammet hun: De kalte henne heks. Bestemor gynget barnet varsomt i fanget. Å, Herre Jesus, sa hun. Herre Jesus.

Utdrag nummer 2, S. 267 - 268: Lisa i et vanskelig ekteskap


Raseriet veltet opp i henne. Ditt forbanna svin, brølte hun. Kraften i stemmen forbauset og overrumplet henne selv. Det var noe som presset på – måtte ut av henne. Desto mer det presset, jo høyere hylte hun. Din helvetes sadist. Hylet hennes gikk over i hysterisk gråt. Det skremte henne at hun kunne bli fylt med så mye djevelskap. Hun hatet ham verre enn Satan selv. Han var Satan. For henne var han Satan. Han var ond og gjorde henne ond. For det hatet hun ham. Fordi han gjorde henne ond.

Han lo. Frydet seg. Endelig hadde han fått hull på henne. Endelig mistet hun sin evige beherskelse. Hun var ingen fin dame. – Hore, sa han høyt. Ingen mann kan være gift med ei heks som deg uten å drikke, røyke og pisse. Han begynte å pisse i vasken. Sto med skrevende, vaklende ben. Fugleben. Fordømte svin! Raseriet blindet henne. Hun hylte. Som et sykt dyr la hun seg på gulvet. Han skrevet over henne. Snublet. Falt. Den våte, slappe penisen traff henne over munnen. Som et dvaskt piskeslag. Et judaskyss.

Å svikte ham var som å svikte en del av seg selv. Det beste av seg selv. Det som var gitt ham en gang i uskyldig hengivelse. Hun husket hans vanvittige sjalusi som hadde utmattet henne fullstendig, men likevel hadde overbevist henne om at det var her hun hørte til. Han var den som krevde henne fullt og helt. Elsket henne til selvutslettelse, svøpte henne inn i sin kjærlighet, sitt begjær, sin flammende manndom. Hun hadde latt seg fortære. Hun hadde passivt blitt en del av ham. En elsket del, en nødvendig del. Til døden skiller Eder ad – sa presten. Og – det var akkurat slik det var. Ingenting i livet kunne skille dem. Selv ikke fornedrelsen.

Omsorgen og kjærligheten hadde umerkelig veket plassen for fornedrelsen. Ofte undret hun – hadde det aldri vært kjærlighet? Det hun hadde følt for ham. Hadde det bare vært en trygg arm å hvile i? En omsorg som hun så sårt trengte etter barndommens sult. Aldri skulle hun være sulten mer. Varmen fra hans kjærlighet skulle nære henne til evig tid. Den skulle verne henne mot verdens ubarmhjertighet sammen med dynen hun krøp under sammenfiltret med ham. Hadde det ikke vært kjærlighet? Kanskje det bare hadde vært trygghet? Men da var trygghet viktig. Helt til den begynte å bli forgiftet. Nesten umerkelig begynte forgiftningen.


Utdrag nummer 3, S. 313 – 314: Lisas ende.

Lisa tumlet bakover. Nedover trappene. Bilen suste fremover. Victoria, stønnet hun. Victoria. Hun kjente veien så godt. Hun hadde vært der så mange ganger før. Det siste stykket måtte hun gå til fots. Sanden var våt og tung. Det var lettere da hun kom ut på klippene. Enda stien var kjent for henne, rev hun hendene og leggene til blods. På de spisse steinene. Men hun merket det ikke. Det var de spisse steinene inni som stakk. Hun skyndte seg som besatt. Det var som om hun ikke hadde mer tid å ta av.

Ytterst ute mot havet stanset hun. Her gikk havet som en frådende foss. Langt der nede. Mellom steinene. Hun husket alle de gangene hun hadde sittet her før. Da hun hadde vært ung og dum, hadde hun ønsket at noe skulle skje med forstanden. Så hun ikke skulle skjønne lenger. Å miste forstanden var det verste. Å Gud, jeg håper ikke jeg har mistet den, mumlet hun fortvilet. Hun syntes hun kunne tenke så klart. Klarere enn på lenge.

Nå visste hun hva kraften skulle brukes til. Kraften hun hadde fått – denne krystallklare dagen. Det var ingen vei tilbake. En usvikelig, sikker ro fylte henne. Langsomt klatret hun ned klippen. Som om hun skulle ut og bade – senket hun seg ned i de frådende vannmassene. Hun strakte hendene over hodet. Fader vår – du som er i himmelen – . Hun rakk ikke fullføre bønnen. En brottsjø slo hodet hennes mot en skarp stein. En hvit måke sendte ut sine hese seiersskrik.

Det var Sarah som fant henne. Noen timer senere. Sarah visste om mammas sted. Sarah fant henne før hun nådde klippen. Havet hadde båret Lisas døde kropp inn mot sandstranden. Der lå hun og duppet. Som om hun var ute og badet. Med uendelig ømhet dro Sarah moren på land. Hun la Lisas hode i armene sine. Vugget henne som et lite barn. Mamma, du hadde jo meg. Mamma, du hadde jo meg. Stemmen lød så spinkel, men likevel sterk i den månelyse natten.

Hun visste ikke hvor lenge hun hadde sittet der da Victoria kom ridende. Den hvite hesten skinte som sølv i lyset fra månen. Sammen løftet de Lisa opp på hesten. Victoria og Sarah. De slet med Lisas døde kropp – slik som Sally og Milla en gang hadde slitt med brorens.

Victoria bant morens legeme til sitt eget. Med sterkt tau som hun alltid hadde med seg. Gjennom natten red Victoria og Lisa hjemover. Hjemme hos Paul la Victoria moren i fanget hans. Her har du henne tilbake, pappa. Victoria flyktet ut i natten igjen. Bare hesten kunne gi henne fred. Hun ville være hos den. Ute i stallen.

Da Sarah kom hjem, lå Paul på kne foran Lisa. Hjelpeløst så han på datteren. Herre Gud, mumlet han. Om og om igjen. Hun måtte jo vite at jeg elsket henne. Hun måtte jo vite at jeg elsket henne. Hun var alt i verden for meg.